Ting jeg har sett
Ting jeg har sett
En elskerinne klatrende i et tre i Paris, tredje etasje på Blitz, Hugo Chavez (og Pervez Musharraf), engelske postkasser syd i Spania, Jesu grav med min bror og far, McDonalds takeaway i en New York yellowcab, Stillehavet for første gang, Notre Dame på mellomlanding, nordlys over Alteidet, sprukne fortau i Havana, motorsykkelcapen jeg fikk i Finland da jeg var fire (gul), Oświęcim en gråværsdag, en fransk fyr på den kinesiske mur (som ville fotografere oss fordi vi var et søtt par), et hotellrom med utsikt over Ganges, Neil og Bob, en nesten utvisket skygge på en vegg i kveldssol, Buenos Aires.
***
Helvete er en medley
Den dagen jeg blir verdens eneste gjenværende supermakt (hvilket kan skje enhver suveren stat som bare tror nok på sine drømmer og tør følge dem) vil jeg uten lov og dom kidnappe mine fiender til en tomt jeg har leid hos en tropisk øyrepublikk et sted. Der vil jeg plassere dem i små bur og tvinge dem til å lytte til medleys av 80- og 90-tallshits. Omtrent 10 sekunder av hver låt, tror jeg er passe. I det øyeblikket de har kjent igjen låta, og rukket å bli litt glade fordi det var en de husket fra barn- eller ungdom og gjerne ville hørt ferdig, skiftes sporet, og de må prøve å kjenne igjen en ny sang. Tro meg, det vil ikke ta mange uker før jævlene knekker fullstendig.
***
En forretningsidé: få datter, lær barnet å spille trekkspill. Når jenta er i femårsalderen kan du kle henne opp i et klovnekostyme og sende henne alene inn på lokale restauranter for å spille og tigge.
***
Jeg sitter og leser Newsweek, en artikkel om unge amerikanske jenters fascinasjon for Britney Spears, Paris Hilton og Lindsay Lohan, og hvilken skadelig innflytelsen denne kan ha på pikenes sjelsliv. En sju år gammel jente kommer og ber om penger, en forespørsel jeg avviser. Hun ser på bladet. “Oj, er det Paris Hilton?”
***
Mitt favorittrollespill
- Tilfeldighetsmekanikk som bidrar til å gjøre hver spilling til et uforutsigbart og fascinerende tablå, mer som et stykke musikk enn en fortelling.
- Det følger med utrolig mange biroller, og hver av dem er helt unik og uendelig verdifull.
- Ekstremt høy grad av interaktivitet og spillermedskaping.
- Spillerne har muligheten til å ikle seg mange forskjellige roller, avhengig av kontekst.
- Ekstremt høy plottetthet i den grad at det å snakke om konkrete enkeltplot eller dramatiske kurver nærmest blir umulig.
- Subjektiv meningsdannelse der hver spiller selv fortolker hendelsene og tilskriver dem innhold.
- Sex, drugs, rock n’ roll, reiser, magi, tegneserier, vennskap, kjærlighet, tordenvær, solnedganger, vin, lojalitet, oppdagelser, bøker, undring, musikk, mystikk, trær, bølger, språk og en mangefasettert, overraskende historie.
***
Ved ****vann lå et trehus, bebodd av en ensom mann. Han gikk under navnet ****** ****, og var den lokale bygdetullingen. En gang på begynnelsen av 80-tallet skjøt han med hagle etter noen ungdommer som drev og mobbet ham. De kastet stein på vinduene hans og slikt. Han brukte alltid å gå på butikken og kjøpe en øl, en liter melk og et brød. Det var noe alle visste. Det hendte han skjelte ut småungene uten grunn. Det var noe alle visste. Mot E6 hadde han satt opp blikkplater, nærmest som en barrikade. Så døde han. Uka etter at han ble funnet (gudene må vite hvor lenge han hadde ligget der) gikk det sport blant ungdommen i å ta seg inn i huset. Den gamle hadde gjort fra seg i melkekartonger, som han slang i en haug utenfor vinduet, sa de som hadde vært der. Han hadde skrevet ting, bisarre ting, på veggene. Det var nazibøker i hyllene hans. Huset ligger, så vidt jeg vet, der fortsatt. Det er grønt, og har en vakker utsikt mot vannet. Kanskje har du selv kjørt forbi det en gang, på vei til Lillestrøm.
***
- Ååå, ho stakkars venninna mi. Ho havne no alltid opp i de jævligste greian. No sist var det en gjæng somalia som hadde gruppevoldtatt ho. Stikki saks opp i fitta på ho og sånne jævlie greia.
Jeg ser på kjæresten min med undrende blikk.
- Ja, sånn går det jo når du havne på narkofylla, sier hun.
Bekymringsløst.
***
Det var kun få timer siden drapet hadde skjedd. En politibil stod parkert i veikanten. Det var ingen blålys. En polititeip sperret adgangen til tomta, og vi i pressen respekterte den. Ingen grunn til å la være, i det kollegiale samspillet mellom oss og dem. Liket var båret ut for lengst, og fotografen bannet svakt over at Bluetooth-forbindelsen ikke fungerte. Blitzlys tegnet snøen i harde skygger. Politifolk i bevegelse skapte liv blant fotografene (et bedre motiv enn garasje med polititeip). Et hus, helt likt alle hus i alle pendlerlandsbyer i landet. Likt huset til naboene, der du selv vokste opp. En gnistrende kald februarnatt. Hun hadde latt ham bli, selv om det var slutt mellom ham og datteren. Hadde tatt seg av ham, selv om han brukte medisiner og var farlig. Så tok han livet av henne. Pressefolkene sludret kollegialt. VG hilste høflig på Dagbladet (de gikk på skole sammen). Huset lå i mørke. Det var en kald vinterdag, som alle andre. Tidligere samme kveld hadde en drapsalarm i Asker vist seg kun å være et selvmord; en parkert hvit bil på en øde parkeringsplass. “Det er ingen ting for dere her.” Men så ble det da likevel noe, til slutt. “Det var et dårlig drap”, betrodde VG til Dagbladet i kantina samme uke. I betydningen; drapsmannen ble tatt samme dag. Ingen ting å følge opp.
***
(Buenos Aires, 20. mars 2007)
