Pepperspray på jakkeslaget
***
Et katteskrik skjærer gjennom mørket. Som babygråt i verdensrommet.
***
- Kan jeg få en sigarett?
En yngre og en eldre kvinne i lange skjørt står ved siden av benken. Jeg gir dem hver sin sigarett.
- Du har vakre øyne. Jeg vil gi deg en gave som takk. Dette frøet, hvis du legger det i en rød beholder sammen med salt og vann, vil bringe deg lykke.
Den unge jenta setter seg på benken. Hun har ikke så verst vakre øyne selv.
- Koster det noe?, spør jeg.
- Nei, det er en gave.
- Du har en stor tristhet i deg, sier hun.
Og noe om pannen min. At jeg er mye alene. At jeg er på en stor reise. Så spør hun hva slags pris jeg ville satt på min lykke. En penge, to penger, tre penger, fem penger. Hun ber meg holde frem hånden med penger i.
- Jeg vil ikke gi deg penger, sier jeg.
- Nei, det er ikke til meg, det er til deg, sier hun.
En stemme i hodet mitt sier dette er fint, og at jeg bør la det gå sin gang. Den andre stemmen sier at dette er et sigøynertriks av noe slag, som disse to kvinnene har gjennomført mange, mange ganger før.
- Señoras; mange takk. Ha en god dag. Lykke til.
Sier jeg. Reiser meg. Og går.
***
- Har det vært mye vold i dag?, spør jeg taxisjåføren.
Som vi snakker om været.
***
1. mai-feiring
Volden er ritualisert. Alle vet hva som skal skje. Politiet inntar kampformasjoner. Trenger demonstrantene stadig lenger tilbake. En stor, pansret bil svinger rutinemessig rundt hjørnet. Brått løper politiet. Bilen sprayer oss med vann, blandet med pepperspray. Svir som faen på huden.
Noen kaster stein. Fotografene gliser. De har sykkelhjelmer på hodet og gassmasker i beltet.
Når politiet trekker seg tilbake begynner demonstrantene å kaste stein på oss fra pressen.
Jeg står i en nyhetsbildeklisjé, med perlende peppergass på jakka. Til jeg ikke gidder mer.
***
Jeg har blitt syk over natten. Feber, frysninger, hoste.
***
En hund med tre bein løper og gjør etter forbipasserende. Det vil si, det fjerde beinet dens er brukket, henger og dingler.
***
Lissen min løsner, og da jeg bøyer meg for å knytte den ser jeg rett på en gammel sjablonggrafitti lavt på en vegg. “ABRE LAS PUERTAS DE LA PERCEPCION”, sammen med en halvt utvisket tegning av en kjemisk struktur.
*
“The only reasonable policy is to open other, better doors in the hope of inducing men and women to exchange their old bad habits for new and less harmful ones. Some of these other, better doors will be social and technological in nature, others religious or psychological, others dietetic, educational, athletic”
Aldous Huxley: “The Doors of Perception”
***
En slags abortert misfostergnom jakter rundt omkring på gulvet, han er veldig liten, har babyansikt og råtne, slarkete armer som svarte mark. Ansiktet ser ut som en blanding av Skrik og The Joker. “Ikke gå på gulvet”, “han dreper deg”, roper alle. Jeg tenker “fuck it, jeg kan ta den lille abort-stympern” og går ned på hotellromgulvet på alle fire for å ta livet av den lille jævelen. Men da jeg først har fått beina ned på vegg-til-vegg-teppet er det som jeg mister grepet fullstendig, klarer ikke bevege meg ordentelig (gnomen står rett ovenfor meg med de råtne mark-armene sine og ler, kryper mot meg som en edderkopp) og klarer ikke snakke heller. Jeg prøver å si “jeg skal drepe deg, din lille jævel”, men det blir bare gryntelyder og hemma fakter. Telefonen ringer (klokka er omtrent halv seks om morran), og Bedrift-Norges svar på “udugelighet” (NextGenTel) vekker meg med et krav om noe som vitterlig skulle vært ordnet for fire måneder siden.
Resten av dagen tilbringer jeg i ørkesløs jakt på den siste samlern med Bukowski-dikt, jeg gikk og gikk, som det heter i sangen. Det jeg ender opp med er antologien/ essayet “The New Journalism” av Tom Wolfe, fra en second hand-sjappe. Noen som heter “Runar H. Larsen 2006″ er trolig forrige eier.
***
Lommeboka mi er sprengfull av epostadresser jeg aldri vil skrive til, visittkort fra Falklandsøyene og et par kondomer jeg foreløpig øyner lite håp om å få brukt. Jeg skriver skissen til denne teksten på en regning fra en bar i Buenos Aires jeg hadde glemt at fantes. På kvitteringen står epostadressen til et norsk menneske jeg hadde glemt på samme måte, som trolig vil ta meg imot med åpne armer i sitt hjem i Mexico den dagen jeg skulle kjenne for å oppsøke det. Jeg skriver mine knudrete hieroglyfer (endelig er skriften min minst like stygg og uleselig som min fars), hoster som en storm, og vekker forhåpentligvis mer munterhet enn avsky blant de stakkars chilenerne som befolker caféen.
***
Antakelig er det jeg sender servitrisen definisjonen på hva jeg i feministlitteratur har sett omtalt som “det mannlige blikket.” Det er jævlige greier, såklart, men jeg er mann, har to øyne, og hun har ravnsvart hår til skulderbladene, en blottet, lysebrun korsrygg og, nedenfor den nakne huden, en perfekt rumpe kledd i denim. Guilty as charged.
***
Jeg runder hjørnet, og visst faen er det en vaskeekte lirekassespiller som står der og sprer sine lirekassetoner ut i gata. Egentlig selger han noen 17. mai-aktige effekter (sånne glinsende leker som snurrer rundt i vinden, den stilen der), men jeg er nødt til å gi ham noen penger, bare fordi han er en lirekassespiller. Dagens Anne-Cath Vestly-øyeblikk.
***
“Hun peker også på de store forskjellene på mannlige og kvinnelige hovedpersoner i norske bøker.
– Guttene sliter gjerne mest, det finnes knapt en mannlig hovedperson som lever et vanlig liv. I forhold til etablerte suksesskriterier som karriere, venner, penger og suksess hos det motsatte kjønn, scorer de fleste svært lavt. Selv de tilsynelatende vellykkede av dem faller til slutt. Damene har et mer målrettet bruksforhold til verden, og er ofte ganske kyniske. Hos kvinnelige karakterer ser vi også hvordan kroppen blir et fast holdepunkt i en kaotisk tilværelse, den evige restaureringsprosessen av hud, negler og kropp.
Her er så underlig
Da en av Norheims utenlandske kollegaer i høst skulle gjette på hvilken norsk forfatter som hadde skrevet «Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt…» påpekte vedkommende tørt at sitatet kunne gjelde for all norsk litteratur.
– Det er mye fokus på mennesket som føler seg fremmedgjort, individet som utforsker sin egen identitet. Mange romanfigurer går påfallende lite ut, sier Norheim.”
(P2s Litteraturkritiker Mara Norheim i intervju med Dagsavisen 2. mai 2007. Intervjuet er selvsagt foretatt av ei jente jeg kjenner fra Universitas. Her er så underlig).
***
En mann vandrer inn i en London-restaurant. Foran skrekkslagne barnefamilier kutter han av sin egen penis, før han begynner å stikke seg selv med kniven.
Vaktsjefer på desker over hele den vestlige verden roper i kor; “Knallsak! Helt gull!”
That’s entertainment.
***
En hund ligger på fortauet. En gammel mann dulter vennlig borti den med foten, og smiler bredt da den ser opp mot ham. Hunden strekker seg påny i solen. Mannen bøyer seg og klapper den på magen.
Mor og datter går arm i arm langs promenaden. Moren lener seg mot datterens hår, smiler. Stryker jenta over kinnet.
Jeg ser Spider-Man 3, og den handler om tilgivelse, ikke hevn.
Utenfor har det blitt mørkt, og en liten gutt får bli med høyt til værs i løftekranen til brannfolkene.
Jeg tar taxi hjemover. På anlegget er det gamle kjærlighetsmelodier. Utenfor bilruta leier et middelaldrende par hverandre. En stjerne blinker ensomt i skodda over byen.
Et sted på den andre siden av jorda er det en kvinne som av og til skriver brev der det står at hun savner meg. Jeg lurer på om blomstene jeg sendte til bursdagen hennes i går nådde frem.
***
