Om Gud, Nixon og suspekte nattklubber

***

Jørgen skrev i bloggen sin om noen israelere han møtte i Bolivia
(http://willyverden.com/2007/02/20/livsvalg/). Det sporet meg an til å
skrive det følgende:

Min første tilfeldige israeler på tur traff jeg på et hustak i Varanasi.

Vi snakket sammen i marihuanaeimen fra nabobordet, mens månen hang blek og gul over Ganges.

Han hadde brannsår over hele kroppen.  Jeg spurte ikke hvor de kom fra.

Da han så sandalene mine utbrøt han blidt at de var israelske.

- Det er et veldig kjent merke. Veldig godt.

- Å faen, og jeg som skal boikotte israelske produkter, sa jeg.

- Hva, hvorfor det?

- Neida, bare kødda.

*

Andremann var en mørk kar som ble plassert ved siden av meg og den amerikanske snekkeren ved et cafebord i Delhi. Han hadde kniv. Vill i
blikket. Rasende på et eller annet. Krevde at amerikaneren (som hadde langt skjegg) skulle ta av seg hatten sin.

- Are you a rabbi? I hate rabbis. Take off your hat! You look like a rabbi!

Amerikaneren nektet, med tykk sandrolig California-dialekt, å etterkomme knivmannens ønske.

- No dude, I´m not taking off my hat. And I´m not a rabbi, dude.

*

Tredje og fjerde var et par i en minibuss i Mexico. Han hadde lemstre, veike hender, som om de var skadd. Dette var under krigen mot Hizbollah i fjor sommer, og han kastet seg rett ut i et forsvar av angrepene, uten at noen av de andre i bussen hadde tatt det opp.

- Hva tenker dere i Europa om Israel?
- Oj, det er komplisert, komplisert. Jeg bor ikke der, så hva vet jeg?
- Vi må jo forsvare oss. Vi må jo gjøre noe når de bombarderer oss med raketter!

Ellers er det jo Shomrat i telefonrøret hjemme i Oslo. Hun er også en
slags israeler på tur.

Det er greit i nord.

Leste “Forføreren” for første gang forrige uke. Herre min hatt for en bok.

***
What the world needs now is love, sweet love
It’s the only thing that there’s just too little of

(Burt Bacharach / Hal David)

***

- But he did end the Vietnam war.
- Nixon? No, he fucking started it.
- No, that was Kennedy. Nixon ended the Vietnam war and opened diplomatic relations with China.
- He was still a fucking asshole, though.
- Yeah.

***

En skrapete gammel tangolåt på anlegget. To par danser. Quilmes på bordet. Sigarettrøyk i lufta. En guttepjokk tøyser blant de dansende. Klokka er 23. Helt fint.

***

Mine bokstaver er redusert fra dekorative border (på linjen) til knudrete hieroglyfer jeg knapt selv kan tyde. Likevel skriver jeg bedre enn da jeg gikk i første.

***

Jeg og min venn Jean-Paul (regjeringsadvokat, Mexico City) sitter i en minibuss, på vei gjennom jungellandsskapet i Chiapas. Han er like ræva i engelsk som jeg er i spansk.

- Så, hva er din religion? Protestant?
- Jeg er agnostiker.
- Agnostiker? Hva er det?
- Det betyr at man ikke har tatt stilling, at man ikke vet svaret.

Konseptet er nærmest ufattelig for min katolske venn.

- Jeg har venner som er protestanter, og venner som er ateister.
Ateisme kan jeg forstå, at man ikke tror på noe. Men din
‘agnostisisme’ er ubegripelig for meg.
- Jeg kunne godt tenke meg å tro, men jeg har ikke sett noe som har
overbevist meg om at jeg har en grunn til det.
- Se. Se der, sier Jean Paul og peker ut av vinduet.

Jungellandsskapet bærer i seg kanskje alle nyanser av grønt som finnes. Et fjell ruver i bakgrunnen. En massiv gammel stein med røtter dypt under jorden. Skyene bølger på himmelen, i dype toner av blått. Solen er i ferd med å dø ved horisonten.

- Der er Gud. Det er Gud for meg. Skjønnheten i naturen. Kjærligheten
mellom mennesker. Hvordan kan man ikke tro?
- Jeg vet ikke. Jeg har hatt sterke religiøse opplevelser. Men noen
Gud har aldri talt til meg.

*

Skjønt, kanskje har han det. Kanskje snakker han til meg daglig, med et språk jeg ikke forstår. Kanskje Guds ord er en kvinnes kjærtegn, skjeve hus ved verdens ende, en disig morgen alene ved et skogstjern, en uendelighet av blodfylte sølepytter i Bagdad (kapslet inn i
Scanpix-evighetens arkiver), digre fiskeskøyter ved havna i Ushuaia, gneldrende lausbikkjer, ansiktene til de som danser kinn-mot-kinn i Buenos Aires milongaer, å spore opp De Lillos sanger om Oslo på YouTube med en kosovo-albansk-norsk venninne en sen kveld i Argentina, en fars tårer ved sin fars grav, kroppsvarmen til et dyr man nettopp
har drept, fylden av en god vin mot ganen.

Kanskje Han snakker til meg hele tiden, med et språk jeg ikke forstår.

***

The future takes Visa/Intet nytt under solen

Den britiske kjemikeren har blitt for full, og går hjem. Jeg blir sittende og dingle med beina ved baren på “Sheik night club.” Veggpryden består av lettkledde jenter i tenårene. De er fem ganger så mange som gjestene. En av jentene setter seg på barkrakken ved siden av meg og smiler. En søt brunette med hvitt skjørt i hoftelengde.

- Heeei, sier hun.
- Hei, sier jeg.

Denne jenta viser seg å være en så unik samtalepartner at det å konversere henne koster 100 kroner. Jeg betaler bartenderen, og hun får en øl. Jenta bor i byen med moren sin.

- Hvor gammel er du?
- Hvor gammel tror du jeg er?
- 29.
- 29?!?!
- Nei, nei, jeg mener 19. Beklager, jeg blander tallene.
- Ja, det er riktig.
- 19?
- Ja.
- Vet moren din hva du jobber med?
- Nei.

Hun legger sine nakne lår inntil mine hender. Tar fingrene mine mellom sine.

- Vil du gå et sted med meg?, spør hun.
- Hva koster det?
- 100 pesos for et kvarter. 200 for en halvtime.
- Jeg har ingen penger.
- Det gjør ingenting. Vi tar Visa.

***