Hilsener fra verdens ende
***
Vifta surrer i taket. Flipper gjennom kanalene. Argentinsk TV. Er de ikke overblide og gestikulerende er de melodramatisk opprørt. Tjatrer i vei. Forutsigbart hjernedød amerikansk situasjonskomikk. Gørr kjedelig mykporno. Hun overpene brunetten på spansk CNN. Men så; et lys i hotellnattens mørke: dansk samtidsdrama, tekstet på spansk! Ah… Skilsmisse! Tristesse! Svik! Invalide unge menn i sykehussenger! Hun derre fra Festen! Han derre fra Adams Ebler (og alle andre danske filmer det siste tiåret)! Vintersorte netter i København! Blondiner! Taushet! Underspilt sorg!
Nesten som å være hjemme igjen.
***
Drosjeruta er tåkete av regn. Gjennom glasset skimtes skyskrapere side om side med bygg i kolonistil. Reklameplakater store som hus. Neon. Taxisjåføren gjør ikke noe forsøk på å skjule at han drikker av en lommelerke. Ligger tett på gassen langs Avenida Corrientes. Ingen bilbelter i baksetet. Den gamle jævelen vil snakke om været. ”Jaggu regner det, gitt!”
”Jepp. Det har blitt høst.”
***
En tjukkas, hvis utseende bærer ekko av Jack Black, skrenser inn i krysset på rollerblades. Ettersittende, neongrønn sykkelshorts. Bar overkropp. Og bart. Da kameraten hans, en lang, hengslete kis med like bar overkropp, gjør en tilsvarende pompøs stans i lyskrysset slipper jeg et fnis.
Andre gang jeg ser en av rulleskøyteentusiastene svinge seg i gaten begynner jeg å lure på om det er et slags lokalt fenomen.
Tredje gang blir jeg sikker. I lyskryset, ventende på rødt, står en høy, flott homse og gjør ballerinabevegelser på skøytene sine. Hele kroppen hans sitrer i påvente av at lyset skal skifte. Da det endelig blir grønt danser han elegant mellom bilene, midt i veien. Grasiøs som en gaselle.
(Min venn, den intellektuelle kelneren, fnyser av det hele. ”Det er en mote”, sukker Guillermo og stryker seg over håret. ”Lik folk som kler seg som negre fra Harlem og lytter til hip-hop. Det er ikke ekte.”)
En taxi tuter oppmuntrende til ballettdanseren. Jeg strekker en knyttneve i været, roper ”Yeah!” og klasker nevene sammen i applaus.
***
20 grader i kveldslufta. Mulattjentene har gåsehud. Mitt bleke skinn er godt for noe.
***
”Forever young” i baksetet på en taxi.
***
“You running and you running
But you can’t run away from yourself”
(Bob Marley)
***
Eksistensialisme alá Lonely Planet: “Sleeping, Eating, Drinking, Entertainment, Shopping.”
***
Vi letter i regnet. Byens mangefarvede lys blandes ut i tåken og blir fremmede kulper. Under oss står tårn av glass, til skyene sluker dem og vi er i det grå. Stiger, stiger, til blekblå morgenhimmel. I horisonten hviler en stor, rund måne. Oransje og enorm. Vi kan se hver kontur. Stillhetens hav. En fregnete uendelighet av meteorittnedslag. Stiger, stiger. Til venstre gryr det av ny dag der solen står opp. Til høyre falmer den oransje månen. Senker seg mot horisonten. Under oss et snehvitt åslandsskap av skyer. Svever, svever inn i søvnen. Våkner, og skydekket har skilt seg, lettet. For første gang på det jeg kan huske ser jeg selve jordens krumning. Blått, blått hav. Blå, blå himmel. Anstrøk av vanndamp. Svever, svever, inn i søvnen. Våkner, og vi er på vei innover et furete, sandblåst kontinent. Ovenfra kan vi se arrene etter istiden. Myke furer i fjell. Svever, svever, lenger innover. En elv snirkler seg i gal manns løkkeskrift gjennom forkomne daler. Det dukker opp skoger lik mose. Grønnlig, rødlig mot toppene. Fjellene vokser. I det fjerne ser vi Andes’ røtter. Nærmere, nærmere fjellene. Bekker av skogsmosen flyter ned fra tregrensen, der fjellenes skallede isse begynner. Først er mosen rød og flat, så rød og tykk, så grønn og tykk, før den renner i strie stryk mot hav eller galmannssnirklene av vann. Nærmere, nærmere. Ser skyggen av hvert enkelt tre. Nærmere, nærmere, kan skimte det enkelte blad i fragment. En fjord åpenbarer seg. Det skimrer i sol. Sne kroner fjellenes isse.
En vakker høstdag, ved verdens ende.
***
Ushuaia, verdens sørligste by. Landingen minnet meg ikke så rent lite om Alta. Dype fjorder, snødekte fjelltopper, glassklar luft. Snublet rett inn i 25-årsdagen for den idiotiske invasjonen av Falklandsøyene. Rakk så vidt legge fra meg baggasjen på familiehostellet. Visepresidenten, krigsveteraner, fjørti offiserer og guvernøren for ”Falklandsøyene og argentinsk Antarktis” (we want the world, and we want it now). Gråt og tenners gnidsel. Jeg tar bilder, står i veien for La Nacíon, skribler i notisblokken og vimser videre til nærmeste nettcafé, der jeg tjener inn fire flybilletter til Ushuaia. Den enes død. Jeg er fortryllet av denne byen. Et surrealistisk sted. Høye, snedekte fjelltopper, vakkertbugnende høstlandsskap, Christiania møter nordnorsk fiskevær. Eklektiske arkitektoniske valg og vinkler. Halvparten av løsbikkjene ser ut som skabbete ulver, den andre halvparten ligner de tåpelige små dyrene man har på hundeutstilling. Masseturisme, fiskeindustri og oppgitte statsfinansierte elektronikkprosjekt i skjønn forening. Passér 12 gatebikkjer og innfinn deg på luksusrestaurant. Til kongekrabbe og utsøkt vin forsikrer kelneren heldigvis at det er riktig mange av løshundene, og at en del av dem kan være farlige. Takk og lov, man var i ferd med å frykte en helt sedat tilværelse. Vimser videre gjennom Nissens verksted, der høye, skranglete telemaster har blitt strødd omkring lik glitrende støv fra Ole Lukkøyes pose. En irsk pub med norsk flagg stemplet på en av bærebjelkene, og skummende sort lokalt øl. Riktig høstkaldt i gatene, og må (med kun min hettegenser på, alle andre er fornuftig kledd i jakker, luer og skjerf) innrømme at jeg liker det ikke så rent lite. Kulden vekker til live fornemmelser fra en barndom tilbrakt langt kaldere steder enn dette. Vimser hjemover. Diagonalt overfor gaten der jeg bor er det et bygg det står ”Bar” på, og jeg søker meg dithen. Fryd og gammen, det er her nissens forfyllede hjelpere innfinner seg etter en hard arbeidsdag. Fem dverger og et biljardbord, vinrøde sjakkruter i et sprukket gulv, to eikefargede kasser med toalettsymbolene for kvinne og mann (skjørtet og stankelbein) i enden av rommet, uten at jeg bryr meg om å inspisere nærmere. Innehaversken forbarmer seg over meg, og kan banne”helvete” på norsk, fordi det finnes norske sjømenn her i byen (foruten det at Hurtigruta bruker å legge til kai her ved viderereis til Antarktis); ”Laars og Idar”. Hun var stripper under Falklandskrigen (den jeg nettopp har tjent en god slump penger på), og hevder hun husker guttter ned i 16-årsalderen som gikk i døden. Selv var jeg ett år gammel. Drikker opp, takker for seg, inn i den hyggelige varmen til familiehostellet (oljeovn bruser natten gjennom), der innehaveren uttrykker sin begeistring for dans, og det spanske mor-datter-paret fra Kanariøyene hutrer over kulden.
Føles som å overnatte hos bestemor på Ørvik. Skjønt huset knaker mer, når det blåser. Flere løshunder bjeffer utenfor. Og jeg er mye lenger sør.
***
(Buenos Aires 1. april / Ushuaia 3. april)
