***

Seiler over de nordøstligste yttergrensene av Amazonas. Lander blant lave trær, på en flyplass som av en eller annen grunn minner meg om den i Alta. Personalet sjekker at jeg har vaksine mot gulfeber, stempler mitt røde pass. Luftfuktigheten legger en tynn, svett film over huden. Det er den siste måneden i regntiden. Jeg har lest at jeg behøver passfoto for visum til Surinam, og ser en automat. Til den hvite mannen i kiosken forsøker jeg å forklare at jeg trenger vekslepenger. Jeg sier “monedita”, “foto”, “cambio”, “change”, peker på sedlene, peker i retning automaten. Kjøper en boks tyggis.

Da jeg kommer til automaten ser jeg at jeg har fått for lite veksel i mynt. Returnerer. Peker på 5-euroseddelen. Sier “cambio.” Tegner små sirkler i luften. Mannen trekker et lydløst sukk. Ser på meg ned langs nesen sin. Sier på fransk at han ikke snakker español.

(Og jeg har faen ikke lyst til å prøve å forstå hva du sier uansett.)

Fotoautomaten viser seg å være ute av drift.

***

Husene i Cayenne er lave, dekorert med den grimete patina tropefuktigheten etterlater på vanskjøtte bygg.

Koloniens flagg ligner logoen til en sportsbegivenhet en gang på 90-tallet.

Taxisjåføren spiller fransk rap med kallypsorytmer.

Gatene har navn som Av De La Liberté og Av General De Gaulle.

***

“Patricia” er i landet uten papirer. Hun har krysset gjennom jungelen for å nå restauranten kusina driver med sin ektemann (størsteparten av landet består av tett jungel, det er kun langs kysten man har noen infrastruktur å snakke om). Tenker bli her en måned. Håper å få tjent litt penger, siden det er mye bedre lønnsnivå her. Det er vanskelig for brasilianere å få visum til Fransk Guyana. Selv har jeg, som EØS-borger, ingen visumkrav ved besøk her i EU.

***

Tigging har blitt et mer sentralt motiv i livet mitt etter at jeg ble enkeltmannsforetak. De ringer gjerne ved norsk lunsjtid, det vil si mellom 05 og 07, litt avhengig av hvor på kontinentet jeg befinner meg. Jeg vekkes av mange gode saker. Hjerte- og karsykdommer. Gule siders kontroll av sine registre. NextGenTels feilaktige krav for avsluttede kundeforhold.

- Nei, jeg er i Brasil, så dette blir veldig dyrt for meg, mumler jeg (i ørska i den grad at jeg ikke kommer på hvilket land jeg befinner meg i).
- Å, hjelpe meg, sier den sprudlende, middelaldrende kvinnerøsten i den andre enden.

På vei hjem i tropenatten ser en hengslete, sort mann meg i øynene og babler på fransk, tar meg i hånden og ber meg gi ham “et nytt liv.”

- Nei, jeg kan ikke gi deg noe nytt liv.
- Gi meg en sigarett, da.

Jeg gir ham en sigarett.

- Kom igjen, fat man, gi meg litt penger. Me hungry, you fat man.
- I’m not fucking fat.

Jeg rømmer inn på nærmeste pub, og blir sittende og se på amerikansk-karibiske rapvideoer. De ser ut til å handle om hvor slemme og kjedelige politiet og de hvite er, og hvor flinke og tøffe gangsterrappere er.

Ute på gaten oppsøker den lange mannen meg enda en gang. Jeg avviser ham, snur, går tilbake til puben. De brasilianske fremmedarbeiderne i baren forsikrer meg om at tiggerne i byen ikke er farlige. Jeg tar den andre veien. En ny tigger begynner å følge etter meg. Det ser ut til at den franske velferdsstaten ikke riktig har festet sitt grep her i tropene, og at jeg er forventet å kompensere. Denne gangen svarer jeg ikke, ser rett frem, og går. Han følger etter meg og babler en stund til. Før han kvitterer;

- Fuck off.

Jo takk, du.

***

Politikeren Åslaug Agdestein står på en høy betongscene i et flatt gresslandsskap. Jungel i bakgrunnen. Hun snakker engasjert, men nedlatende, om landet Mantichoras (det ligger i nærheten av Paraguay). Jeg pønsker på muligheten for å veve sammen talen med en slags kronikk om Mantichoras og Agdestein. Slår opp Mantichoras på Wikipedia. Det er temmelig kult med et land som er oppkalt etter et fabeldyr, synes jeg. Agdestein er statsråd i Kontor- og etterretningsdepartementet, jeg vet ikke hvilket parti. Hun gir meg adressen til hjemmesiden sin, vi befinner oss i et slags kjøpesenter. Da jeg sjekker den ser jeg at siden inneholder hardpornografiske, trolig manipulerte bilder av Agdestein selv. Min bror sitter ved siden av meg, vi befinner oss i vårt barndomshjem, Fjellveien 16. Lars gjør meg oppmerksom på at sidene ikke har vært oppdatert på 15 år. Jeg forteller Agdestein dette. Først i etterkant slår det meg at det er et glimrende nyhetspoeng. Politiker distribuerer hardcorebilder av seg selv! Fabelaktig! Men jeg vil ikke egentlig henge ut Agdestein i en tabloid nyhetsartikkel. Har mer lyst til å skrive en munter og klok kronikk om Mantichoras til Morgenbladet, tjene en slikk og ingenting. I departementets kontorer fortviler jeg.

- Beklager, sier jeg til statsråden (som nå er en mann);

- Jeg har glemt hva departementet ditt heter.

Da jeg våkner sitter det en mann med blåsort hud og tynne rastafletter ved fotenden av sengen. Han trekker i en av flettene mens han betrakter meg.

Det viser seg å være en hypnagogisk hallusinasjon, forårsaket av to ryggsekker og en klesbylt.

***